av
Amadeus in torsdag, februar 5th 2009 Lagret under:
Utdanning Stikkord:
lekser,
matematikk,
realfag,
skole
En greie jeg husker fra skola var at middelmådighet virket som å lønne seg. Jeg var en av de (u)heldige som rett og slett bare skjønte matte. Skolen gjorde sitt med å gi meg ekstraoppgaver å gjøre etter det obligatoriske var rast igjennom, noen som var “vanskeligere” og “mer utfordrende”. Hvorfor gjorde de det?
Effekten dette hadde på meg var vel helt som de hadde tenkt. Disse oppgavene var ikke mer utfordrende, det var bare samme dritten som var gjort, bare litt større tall og flere faktorer som kunne gjøre at det tok mer tid å løse dem. Koden var allerede knekt, jeg var klar til å gå videre. Lære mer. Men nei, hold kjeft og vent til alle andre kan dette, så kan du ha det “gøy” med mer “utfordrende” oppgaver.
Første året på ungdomskola var jeg best. Heldigvis lærte jeg iløpet av de neste årene og kom meg ned på middelmådig. Det var lett. Jeg bare sluttet å gjøre mattelekser og brukte mattetimene til å filosofere over meningen med livet og lignende.
Hva er vitsen med å være god når man blir straffet for det? Bremse en god utvikling med å gi ekstraarbeid? Jeg er drit lei all stønninga om å jevne ut forskjeller i skolen. Det er lettere å gjøre de gode dårligere enn de dårlige bedre. Hvis politikken vil jevne det ut vil det uansett i praksis bli gjort på enklest mulig måte.
Drit i heile utjevningsgreia. De flinke kan faktisk også bli flinkere hvis de får nødvendig oppfølging. Og alle matterærerne jeg har hatt (bortsett fra Lasse) kan bare kysse meg bak. Jeg har aldri hatt matte på universitetsnivå, men jeg vil uansett alltid være bedre i det enn dere alle sammen (bortsett fra Lasse) enn dere noen ganger kan bli.
Amadeus syntes dette var gøy å skrive, og går nå tilbake til å jobbe med bachleroppgaven sin som har ingenting med realfag å gjøre.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende